Hvordan kan voksne fungere som støttende samtalepartnere i barns utvikling av narrativ kompetanse? Hvordan kan voksne fungere som støttende samtalepartnere i barns utvikling av narrativ kompetanse? We know what other people think, only because they tell us about it Grete Skjerping, Mette Aske og Anne Moen Alternativ og Supplerende Kommunikasjon - 2 Høgskolen i Vestfold 2.
I denne boken er det åtte historier og SARA og RUNE. kan du lese om hva angst er og hva de voksne kan gjøre for å hjelpe barn som engster seg mye.
Mange av forslagene gikk ut på historier av svært. Vi voksne syntes også at. så for noen vil kanskje enkelte avsnitt ikke være så vanskelig å lese. Den er spesielt aktuell for å lese sammen med barna. Voksne for barn skriver om bokserien. Gjennom korte historier får vi innsikt i barnas opplevelser. Ved å bestille varer online. samt de to voksne mennenes peter-pan syndrom. med egne historier.
Som mennesker og jeg håper at Litteraturdagene skal lykkes med å formidle slike historier., mottatt unge og voksne. Siri Pettersen vil fortelle og lese.
![Online Historier A Lese For Voksne Online Historier A Lese For Voksne](http://m02.rsrv.me/hotel_pics/90/716390/4813557_700.jpg)
Innhold 1. Bakgrunn for prosjektet Problemstilling Begrepsavklaringer og teori Narrativ Skript Alternativ og Supplerende Kommunikasjon, ASK Språkutvikling Kunnskapsbasert praksis Presentasjon av barna Barnet i barnehagen Barnet på barneskolen Ungdommen på ungdomsskolen Begrunnelse for valg av metode Intervju GAS Eventyrposer Fotobøker Fra praksisfeltet Narrativ fra barnet i barnehagen Tilbake fra fysioterapitrening Til tannlegen Skript og narrativer fra barnet i barneskolen Eksempel på skript På besøk hos Karin Fantasi narrativ. Kommunikasjonsstøtte og narrativer fra ungdomsskolen Kommunikasjonsstøtte Kajas narrativer Tiltak og erfaringer vi gjorde oss Intervjuene Prosessen i prosjektet Veien videre For barnet i barnehagen For barnet i barneskolen For ungdommen på ungdomsskolen For voksne i miljøet rundt barna For systemene For ASK utdanningen Avslutning Litteraturliste Vedlegg Intervju med foreldre og nærpersoner Intervju med Liv Gjems Referat fra intervju med Liv Gjems, Høgskolen i Vestfold,4 1.
Bakgrunn for prosjektet Denne prosjektoppgaven har vi skrevet i forbindelse med videreutdanning i Alternativ og Supplerende Kommunikasjon 2 (heretter forkortet til ASK), ved høgskolen i Vestfold 2. Språkutvikling er alt i forhold til å finne seg selv i verden, sammen med de andre. Narrativer handler om historiene vi forteller om våre liv, våre erfaringer og hva vi husker om oss selv og andre. Disse historiene blir til i samhandling med våre omgivelser, men preges også mye av våre indre dialoger over erfaringer. Det er lettere å huske det som er språksatt og det som blir gjenfortalt. Det å kunne fortelle en historie sammenhengende er en avansert språklig ferdighet som er viktig for å kunne kommunisere om hendelser som skjer en selv og andre.
To av barna i dette prosjektet, var også med da vi tok ASK 1. Vi sirkler i en spiral, og opplever at vi trenger dypere inn i kjernen av det som er det reelle behovet når en skal tilrettelegge for kommunikasjon i en alternativ form til tale. Tusen takk til foreldre som har brukt av sin tid for å svare på våre spørsmål til denne oppgaven. Stor takk til Liv Gjems som brukte av sin tid og gav oss innsikt i hvordan vi skulle løse prosjektoppgaven vår. Eva Kirkeberg har vært vår veileder og loset oss videre med innspill, takk til henne også. Sist men ikke minst så må vi takke barna som har gitt oss gode øyeblikk og historier som har gjort oss klokere enn før prosjektoppgaven. Fellesnevneren vår er at vi alle har et forhold til noen barn som ikke utvikler tale som forventet.
Mette Aske som mamma til Renate, Anne Moen som spesialpedagog for barn i førskolealder, og Grete Skjerping som spesialpedagog i ungdomsskolen. Vi arbeider i forhold til mennesker; barn, unge og voksne, og vi er opptatt av at voksne må være bevisste sitt ansvar. De må vite hvilken støtte de må være i forhold til barn som ikke utvikler tale som forventet. Vi har funnet tonen og kjenner at vi utvikler oss sammen i dette fagfeltet. At gruppen representerer foreldreperspektivet og fagperspektivet, synes vi er en styrke. Det gir en viktig og nødvendig balanse, spesielt for fagfolkene, og det er spennende med forskjellige innfallsvinkler til en problemstilling.
I den praktiske gjennomføringen av prosjektarbeidet har vi benyttet ulike metoder og strategier for å prøve å legge et grunnlag for hvordan vi voksne kan være støttende samtalepartnere, i forhold til utvikling av narrativer hos tre forskjellige barn. Det er Morten på 4 1/2 år, Renate på 1. Kaja på 1. 6 år. Felles for alle tre er at de har bruk for en alternativ kommunikasjonsform i livene sine.
Morten og Kaja tilhører uttrykksmiddelgruppen, Renate språkalternativgruppen, og alle har varierende grad av motoriske vansker. Utgangspunktet vårt er tre ulike barn, både funksjonsmessig og aldersmessig. Gjennom dette opplever vi å få erfaringer i forhold til hvordan vi kan støtte en utvikling av narrativ kompetanse hos mennesker som bruker alternativ og supplerende kommunikasjon (heretter forkortet ASK). Oppgaven er bygd opp rundt tre tema, som vi mener er grunnleggende i forhold til at voksne i barnas miljø skal bidra til økte fortellerferdigheter hos barna: kunnskap om språkutvikling kunnskap om ASK kunnskap om det enkelte barn og miljøet rundt 1. Problemstilling De fleste studier av barns læring om andres oppfatning er primært gjennomført i familiekontekster (Gjems 2. Derfor var det spennende å finne Liv Gjems bok om narrativer fra barnehagen.
I barnehagen er barn nødt til å formidle historier til voksne som 5. Barnet må presentere seg selvstendig, og barnehagen er i så måte en viktig arena å øve seg på.
Foreldre og andre voksne nærpersoner representerer en viktig støtte når barnet skal lære å utvikle sin narrative praksis. Liv Gjems definerer narrativer som "Barns spontane presentasjoner av en hendelse som skal skje, skjer eller har skjedd. Hendelsene kan barn ha erfart eller hørt om. Barn kan presentere hendelsene alene eller i samarbeid med voksne og eventuelt andre barn. Spontant innebærer at et narrativt tema ikke er planlagt av andre, men introduseres enten av barn eller av voksne i en hverdagssamtale.
Hendelseselementene i et narrativ må ha sammenheng i innhold eller vise til en sammenheng gjennom en tidslinje. Barna må bidra med minst to substansielle ytringer om det narrative tema, fordi minst to ytringer er nødvendig for å kunne undersøke om barna uttrykker at de er oppmerksomme mot andres oppfatning (Gjems 2.
Gjems 2. 00. 7, s. Denne definisjonen blir utgangspunket vårt. Det finnes imidlertid ulike definisjoner av narrativer, og der finnes ulike former for narrativer, alt etter hvor langt barnet er kommet i språkutviklingen sin.
Dette kommer vi nærmere inn på i teoridelen vår. Den valgte definisjonen har et målbart element i seg, at barnet må ha to ytringer om temaet. To ytringer er nødvendig for å se om barnet er oppmerksom på den andre, at den andre også har en oppfatning av samme tema.
På bakgrunn av disse tankene endte vi opp med følgende problemstilling: "We know what other people think, only because they tell us about it" Gjems, 2. Evnen til å formidle en fortelling er viktig for barns språkutvikling, viten om seg selv og om verden. Hvordan kan voksne fungere som støttende samtalepartnere i barns utvikling av narrativ kompetanse? Begrepsavklaringer og teori 2. Narrativ "Begrepet narrativ stammer fra det latinske ordet gnarus som betyr å ha kunnskap eller kjennskap til noe. Et narrativ er et muntlig eller skriftlig uttrykk som representerer hendelser, og hvor hendelsene er satt i tids- eller årsaksmessige sammenhenger. Begrepene fortelling og narrativ brukes ofte om hverandre.
Et narrativ eller en fortelling innebærer en relasjon: Noen forteller noe til noen. Konteksten, den situasjonen fortelleren befinner seg i, og de sosiale og kulturelle forventninger som knytter seg til denne, innvirker på hva som kan fortelles og plottet " (Tidsskrift for den norske legeforening, nr 1. Stephen von Tetzchner definerer narrativer som fortellinger, beskrivelser av hendelser i fortiden (Tetzchner og Martinsen, 2.
Narrativer handler om historiene vi forteller om våre liv, våre erfaringer og hva vi husker om oss selv og andre. Disse historiene blir til i samhandling med våre omgivelser, men preges også mye av våre indre dialoger over erfaringer.
Det er lettere å huske det som er språksatt og det som blir gjenfortalt. I Elisabeth Grindheims artikkel (Biologiske forutsetninger for kulturalisering, 2. Narrativer er mentale representasjoner sammenvevd til fortellinger eller historier om spesifikke personer, steder og hendelser (aktiviteter). De har en organiserende effekt på erfaringer ved at de rekonstruerer tidligere hendelser og erfaringer ut fra individets aktuelle tilstand og blir brukt til å skape mening. Elisabeth Grindheim, HM- festskrift) Narrativer er et fagbegrep, og er en egen form for fortelling. Begrepet brukes om fortellinger som skapes på nytt fra gang til gang, avhengig av hvem man forteller til.
Det er en muntlig presentasjon av en hendelse eller en erfaring, og presentasjonen tilpasses den situasjonen man forteller i, og hvem man forteller til. Narrativhistoriene baserer seg på noe som er selvopplevd, observert eller diktet opp.
De kan være fra dagliglivet, virkelige hendelser, fiktive hendelser, personlige narrativer (livshistorier). Felles for alle områdene, er betydningen av engasjement hos fortelleren.
At en 7. 8 har en opplevelse det er viktig å få dele med noen. Et narrativ er en samtale som inneholder minst to ulike hendelser, og blir definert som utvidet diskurs - dvs at den ikke er bundet av en her- og nå kontekst. Narrativer "representerer en måte å tenke på og skaffe seg kunnskap om hvordan verden henger sammen" (Gjems, 2.
I Liv Gjems bok "Hva lærer barn når de forteller" (2. Felles for de fleste er at de uavhengig av teoretisk posisjon definerer narrativer som "to eller flere hendelser som er tidsmessig relatert" (s 5. Liv Gjems definerer narrativer som "Barns spontane presentasjoner av en hendelse som skal skje, skjer eller har skjedd. Hendelsene kan barn ha erfart eller hørt om. Barn kan presentere hendelsene alene eller i samarbeid med voksne og eventuelt andre barn. Spontant innebærer at et narrativt tema ikke er planlagt av andre, men introduseres enten av barn eller av voksne i en hverdagssamtale. Gjems 2. 00. 6 i Gjems 2.
Gjems trekker frem tre moment som er viktig for at barn skal lære å presentere narrativer. Barnet må ha hukommelse, slik at det husker hva det vil fortelle om 2.
Det må ha et språk som fungerer så godt at det kan brukes som redskap for tenkning og kommunikasjon.